True blood /sørstatsdialekt

Som serieavhengig og vampyr-entusiast gjennom mange år kjem det nok som eit sjokk for nokon at eg ikkje har sett True Blood før no. Vel, no har eg sett det, og eg elskar det. Det er basert på bøker, og eg hadde jo eigentleg tenkt å lese bøkene først, men så blei det berre altfor dumt å ikkje ha sett det så eg gjorde det. Eg må seie at eg aldri har likt den sørstats-dialekta før - men True Blood har hjulpe meg å sette pris på den. faktisk så har eg komt til den konklusjonen at den faktisk er dritkul. Eg smilar kvar gong Bill seier "Sookieh". Sookieh. Hihi.


Og det tok ikkje mange dagane før eg raste gjennom både sesong 1 og 2 - og no må eg vente på sesong 3! OMG! Drit! Eg hatar å vente! Eric. Mm.


Kvifor kan ikkje verda vere litt meir sånn? Littegrann meir overnaturlig, lidenskapleg og heftig? Her er introen. Digg it. Sjå True Blood.

Grr.

Last day in Brissie med ein jævel på besøk

Å råtne på eit kjølig og kjedeleg bibliotek er kanskje ikkje det ultimate tidsfordrivet siste dagen i vakre, varme Brisbane, men det er det som er dei kalde, harde fakta for oss flittige studentar som prøvar desperat å bli ferdige med dei til no forhatte 8000 orda våre før eventyret fortsett i Asia. Det er andre gongen eg besøker Brisbane i mitt liv, og eg kan forsåvidt garantere at det ikkje blir den siste.

Eg kjem til å sakne Chai Tea Latte på Gloria Jean og Starbucks, City Beach'en, (og butikken City Beach) været, folka, Ibis-fuglane og kvardagen her generelt, så mykje at det kjem ikkje til å ta lang tid før eg leitar etter ei moglegheit til å få kome tilbake. Eg vil også tilbake til Sydney, Cairns, Byron Bay og Moreton Island, og så vil eg gjerne få sjansen til å besøke Fraser island og Dreamworld neste gong. Det er litt for gale å vere i Brisbane så lenge utan å dra på Fraser Island, men hugs at eg har vore student! Vi har hatt fullt opplegg og mykje å gjere stort sett heile tida. Vi har fått oppleve så utruleg mykje spennande, lærerikt og morosamt, og eg kan trygt seie at dette har vore det mest innhaldsrike skulesemesteret i mitt liv til no.

No står eit tidagers villaliv på Bali for tur, før nasa blir vendt mot ein opplevelsestur i Kambodsja og Vietnam. Etter ei veke med latmannsliv på den vietnamesiske øya Phu Quoc går turen heimatt, og femtande desember står eg atter ein gong på våt, kald, norsk jord. Det vil eg helst ikkje tenke på heilt enno.

Det første som skal skje, er at eg skal på premiere på New Moon på Australia sin største kinoskjerm i kveld. I natt har eg ikkje nokon plass å bu, for eg skal nemleg på nattkino, få oppleve heit vampyr-action på eit 25 meters lerret framfor meg, og reise rett derifrå til flyplassen. Dei siste to nettene har blitt tilbrakt
på backpacker-plassen Somewheretostay, ein fin plass i og for seg, men ikkje akkurat ideell for fire store koffertar og fire jenter som er vande med å bu i fine leilegheiter på Kangaroo Point. I natt fekk vi nemleg besøk av ein svær jævel som skapte litt av eit oppstyr på åttemannsrommet vårt.

Den nevnte jævelen var til informasjon ein av dei største edderkoppane eg har sett i heile mitt liv, og den var IKKJE i bur, den var INNE på soverommet vårt KUN for å lage oppstyr. UGH. Det krevde tre store, sterke, tyske/franske backpackarar
for å trampe ihel jævelen, noko som tok tid sidan jævelen tok alle åtte beina (eg personleg trur han hadde fleire enn åtte bein) fatt og gjorde fleire nesten-suksessfulle fluktforsøk. Eg trur og håper at ikkje familien til jævelen har hevnplanar. Etter synet av han å dømme, må han vere gjengmedlem, noko som kan skape problem for somewheretostay dersom det blir reprisaliar for edderkoppjævelmordet som tok plass i natt.

Wake up, Patsy!

Søndag ettermiddag, slutten på ei veke, og første innlegget på fem veker er endeleg i produksjon. Etter siste oppdatering har eg pløya gjennom Stieg Larssons Menn som hater kvinner, eg har lest Twilight av Stephenie Meyer, og trass i at fokuset mitt bør vere ned i mursteinar ved navn Norsk Mediehistorie og Makt og Media, har eg byrja på andre boka i Milennium-serien: Jenta som lekte med ilden. Luringen meg. Eg tillet ikkje meg sjølv å lese meir enn eitt eller to kapittel kvar kveld då, så lenge eg har brukt litt meir tid på på lese pensum enn å lese det som gir meg sjelefred.

Og ja, eg innrømmer, eg går inn i rekka av jenter som er absolutt forelska i Edward Cullen. Er i tillegg litt betatt av Mikael Blomkvist, og etter å ha fullført andre sesong av Prison Break, meir betatt enn nokon sinne av Michael Scofield. There you have it. Nysingel og vårkåt rømmer eg inn i mine tre fantasiverder, Prison Break, Milennium og Twilight sidan mairegnet aldri ser ut til å ta slutt, og eksamenstida nærmar seg som eit åttebeint hårete monster i full spurt for å sluke sjela mi og drite den ut igjen etterpå.

Sidan førre oppdatering har besøkt Ingebøgen min på Nordhordaland Folkehøgskule. Eg har vore i Oslo på bedriftsbesøk saman med mi vakre klasse. Eg har tilbrakt kvalitetstid med Lars-Erik, kjøpt inn litt kjøkkenreiskapar til han som takk for at eg fekk låne golvet has i ei veke, og forhåpentlegvis har han laga seg noko anna til middag enn kylling og brokkoli etter at eg stakk heim.

Har også sett Fantomas for første gong, og eg lo. Eg har bestemt meg for å lære meg russisk. Dette gjorde eg forresten nettopp, sidan eg såg Siri-Lill Mannes på TV, og nokon fortalte meg ein gong at ho kan flytande russisk. Ho er, kan man seie, eit slags forbilete. Det er også Lisbeth Salander. Kva skulle eg vel ikkje gitt for å ha fotografisk hukommelse i desse eksamenslesningstider?

Nokon spurte meg på Rokken i går om det sprutar snørr ut av piercingen min i nasa mi når eg snyter meg. Eg svarte nei, og han verka litt overraska. Kvifor er det overraskande? Det er ikkje eit drill-hål eg har i høgre nasebor, dessutan er det tetta att med ein metallring. Djeez.

For the record er eg imot at Monsen fekk Fritt ord-prisen. Det er det samme som om at eg skulle sitte her å blogge om at Spaghetti-monsteret er den einaste rette religionen og at alle andre må dø, og fått Nobels fredspris for det.